Lørenskog halvmaraton

Dersom målet er å løpe halvmara på 1:30 en gang i løpet av livet, må man på ett eller annet tidspunkt begynne å løpe halvmaratoner. Denne åpenbaringen førte til en påmelding på Lørenskog halvmaraton, som gikk av stabelen forrige helg.

Utgangspunktet kunne ikke vært bedre. Så lenge jeg klarte å unngå å knekke beinet under løpes gang måtte det bli pers. I tillegg var overoppheting lite sannsynlig (i oktober). Utover pers var målsettingen å løpe jevnt inn mot 1:40-ish. Og Styggen på ryggen, som lo av meg under store deler av Sentrumsløpet, skulle få seg en alvorlig knekk i selvtilliten.

Dro som forventet avgårde i litt høyere fart enn planlagt. Men farten føltes bra, og jeg fant en fin flyt tidlig i løpet. Jevn løping viste seg å være ganske behagelig. Når løypa er relativt flat og gjentar fire identiske runder, er det ganske enkelt også. Tøyde ikke strikken før den siste kilometeren.

Persen ble på rett over 1:37. 7 minutter igjen. Det er et greit utgangspunkt. Men neste løp skal jeg vurdere å pushe litt mer.

Mengdetrening, uke 34 og 35

De siste treningsukene har vært ganske bra. Mye mengde - og det funker fint. Tror kanskje jeg har en plan for høsten.

 

Høstløping - love it!

 

Trening uke 34

Mandag: 10km rolig 

Tirsdag: mølleøkt over+under terskel 

Onsdag: 10km rolig 

Torsdag: 12km intervall på mølle. 12x1000m 13.5km/t, 1 min pause

Fredag: 10km rolig

Lørdag: 8km bakketrening i terreng 

Søndag: 20km terreng

Søndag: 10km rolig kveldstur

Totalt 90

Nerdefakta fra 12x1000

Trening uke 35

Mandag: 9km rolig morgenjogg

Mandag: 11km bakkeløping terreng

Onsdag: 12 km 3x3000m mølle, 13.5km/t, 3 min pause

Torsdag: 10km rolig 

Fredag: 16 km terreng 

Fredag: 15km terreng + grus

Søndag: 30km langtur (10km rolig, 20km moderat)

Totalt 103

Nerdefakta fra 3x3000

Godt fornøyd med disse to ukene fordi:

* kroppen takler mengden

* jeg har klart å holde de fleste rolig-øktene tilstrekkelig rolige

* intervalløktene funka bra, både 12x1000 og 3x3000. Før trodde jeg at intervaller måtte innebære at man løp opp mot makspuls i en kortere periode. Tror imidlertid jeg har mye igjen for veksle mellom høyintensitetsintervaller med lengre intervaller i lavere tempo. 

* langturen på søndag innebar 20km i fart mellom 5:00 og 5:40 (løp i Lillomarka - mye bakker) uten at jeg ble skikkelig sliten.

Langturen som ga meg troen på at maraton kan være gøy

Hva nå?

Har ikke hatt en klar plan for høsten. Har hatt lyst til å løpe motbakkeløp og terrengløp, men har ikke meldt meg på verken Nordmarkstraveren eller Oslos bratteste. Oslo Maraton har solgt ut alle startnummerene, og jeg kjenner at det er helt greit at jeg ikke rakk å melde meg på i tide. Men jeg har lyst til å prøve en halvmaraton i løpet av høsten. Må sjekke hvordan jeg ligger an i dette 1:30-prosjektet. Etter de siste ukene har jeg fått litt lyst til å teste maratondistansen også. Når jeg ser på hvordan jeg trener, og liker å trene, er maraton langt mer fristende enn å gå på et 10k-løp i løpet av høsten. 

Den foreløpige planen er derfor å løpe to enkle motbakkeløp, i september og oktober, halvmara i oktober og maraton i november. Kanskje. 

Mizuno Wave Hitogami

Før Sentrumsløpet konstaterte jeg at jeg trengte et par konkurransesko. Hadde mest lyst på Adidas Hagio, men fant dem ikke noe sted. Det var generelt dårlig med konkurransesko å oppdrive. Mulig det var flere enn meg som tenkte at Sentrumsløpet ga en god unnskyldning til å investere. Etter bomtur på Løplabbet og G-Max fant jeg et par Mizuno Wave Hitogami på XXL. 

Har en forkjærlighet for Mizuno, men visste lite (les: ingenting) om Hitogamiene. Etter litt surfing fant jeg ut at Hitogami er resultatet av at Mizuno har kryssa Musha og Ronin. Jeg har ikke erfaring med noen av forgjengerne, men jeg vet at Mizuno sitter perfekt på de breie føttene mine. 

Hadde løpt et par-tre runder i skoa før Sentrumsløpet, uten å bli helt overbevist. Passformen var smæck on og de var lette og fine. Men jeg savna litt mer respons i frasparket. At Sentrumsløpet ble en stusselig affære var ikke skoa sin feil, men bidro likevel en midlertidig parkering i skoskapet. 

Etter noen uker tok jeg dem frem på ny og brukte dem på intervaller og korte tempoturer. Etter å ha kommet litt skeivt ut, fant vi tonen. Virkelig. Responsen kjentes bedre. Fartsfølelsen kom. Har lest en test av skoa som mener at de må løpes inn. Jeg tror det stemmer. 

Mizuno Wave Hitogami oppleves som enkle og relativt minimalistiske sko, selv om de har en dropp på 9mm. 183 gram i størrelse 39 er lett og fint. Her er det lite unødvendig fiksfakseri. 

Overdelen i mesh er tynn og sømløs som gir null blemmer eller røde punkter og som puster bra

Såla er myk og ganske snill med beina. Det er delte meninger om Wave-plata som Mizuno bruker på flere av modellene sine, men jeg liker sko med Wave-konseptet. 

Og jeg liker Mizuno Wave Hitogami. 

Sellanrå opp

Utgangspunktet før start var to uker med minimalt med løping. Altså daffe bein, eller alternativt godt restituerte bein. 

Jeg startet hardt - som vanlig. Men hard start var faktisk planlagt. Jeg hadde sett film av løypa og visste at det snart ville bli smalt. Veldig smalt. Gidder ikke å løpe i kø og svi av krutt på å kjempe meg forbi i buskas ved siden av stien. 

Lett og ledig de første 700 meterne, men så begynte det å bli tyngre. Ble passert av de første kvinneløperne. Rundt 1 km løp det forbi to til. (Damer altså. Det er jo dem jeg konkurrerer med og mot. Gutta/gubbene bryr jeg meg ikke så mye om). Fikk nok av forbiløping, og jeg satte opp tempoet litt. Det gikk fra tyngre til tungt. Skikkelig. Pulsen krøp stadig nærmere max og jeg fikk vondt i armene. (Armene liksom. Som om de hadde noe å klage på).

Etter drøye 1300 m flatet det ut. Hadde hatt en løper i ryggen de siste hundre meterne opp bakken og endelig kunne jeg dra ifra. Midtpartiet i løypa omtales som litt "teknisk krevende". Jeg har aldri hatt tålmodighet til teknikktrening, men her fikk jeg likevel uttelling for å løpe mye i og utenfor sti. Kunne nok likevel dratt på mer over røtter og trær, forbi gjørmehull og langs bekkefar, men jeg hadde lest om et svært bratt sluttparti. 

Og bratt var det. Sånn håndflate-på-knærne bratt. Sånn koble-ut-hjernen-kjøre-på-autopilot bratt. Det sto noen ferdig-løpte deltagere og heiet i bratta. "Kom igjen, ikke langt igjen nå". Hyggelig det. Men kan dere ikke være litt mer presis? Nøyaktig hvor jævla langt er "ikke langt"? Endelig, der var mål. Kunne lagt inn en spurt. Kunne det. Neste år kanskje. 

Sliten som f ved målgang er fint. Selv om jeg fortsatt er dårlig til å disponere løp har jeg litt flinkere til å tyne ut siste rest av krefter på slutten. Har opplevd å passere målstreken og så oppdage at jeg fint kunne løpt lengre. Det blir liksom helt feil. I likhet med de to tidligere MIM-løpene har jeg null sammenligningsgrunnlag, men er fornøyd med godfølelse gjennom løpet og en pulsprofil som viser at jeg har strukket strikken. 23:11 sa klokka. 9. plass sa resultatlista. 

Vant premie-gavekort etterpå. Hurra! Påskudd for å (over)fylle gangen med enda et par sko. 

Gaupekollen neste!

Glittertind

Dag 2 av Jotunheimen-debuten starta i overkant tidlig i det et helikopter landa rett utenfor soveromsvinduet i 5-tida. Men hva gjør vel det når det venter en hel dag i fjellet! (Ja, jeg blir slitsomt positiv av fjellturer). 

Spiterstulen var forøvrig et helt greit overnattingssted. Har lest om dårlig standard og enda dårligere service på ulike nettforum, men mitt inntrykk er at folka på Spiterstulen takler massive mengder skitne, sultne og tidvis kravstore fotturister på en fin-fin måte. Servicen var knallers, jeg fikk informative rutebeskrivelser begge dagene. 

Jeg kjørte bilen en liten km tilbake på veien inn mot Spiterstulen. Her starter stien opp mot Glittertind og Glitterheim. Det første stykket opp Visdalen er bratt nok til å få opp pulsen, men på ingen måte som første del av ruta opp mot Galdhøpiggen. Passerte Skautflyan, møtte på en veldig tam tamrein og kom inn ved Steindalen. Utrolig fint. Fjellfølelsen. Det var nesten ingen folk, det var grønt og frodig, sola skinte og livet var godt. Vurderte et øyeblikk å bare bli værende i fjellbobla. I en dag, en uke, en måned eller noe sånt. Men innså at jeg manglet gyldig fraværsgrunn fra hverdagslivet. 

Kun en liten detalj lagde en viss bilyd i idyllen. Leggene var fullstendig sjokkskadde etter BornToRun-trippen opp til Galdhøpiggen dagen før. Når de nå innså at de trolig måtte bære lasset også på dagens topptur la de inn protest. De truet med krampe innover hele dalen. Litt vanskelig å ta truslene seriøst, der jeg gikk på flat og lettgått sti, men samtidig litt uheldig om truslene ble realisert i ura opp mot toppen litt seinere. Jeg fikk det for meg at isbading kan forebygge krampe og vassa litt i en bekk som førte ned i Steindalselva. Og lovte leggene å bytte om til fjellsko når vi nærmet oss toppen. 

Opp den første delen av ura er det bratt, og en del løs stein. Her er imidlertid stien preppa. Typ sherpa-style. Jeg har gått i Himalaya (såvidt) og tenkt at preppa fjellruter er tull. Men her var det helt ok! Et lite stykke preppings som reduserer sjansen for uhell og gjør turen mer tilgjengelig for folk - det må være ok. 

Etter hvert ble det mindre bratt, men også mer kjedelig. Det siste stykket opp mot breen på toppen er litt for lite bratt til at det er gøy, og området er fylt med endeløse mengder kjedelig grå stein. Her ble det også mer vind. Jeg holdt løftet til leggene og skifta skotøy det siste stykket. Utsikten er derimot ikke kjedelig. Ikke helt på nivå med Galdhøpiggen, men den er likevel flott hele stigningen opp. 

Breen på toppen var veldig liten. Jeg hadde med brodder, men det er neppe en forutsetning for å ta seg opp det lille stykket snø&is. Sånn sikkerhetsmessig er det viktigste at man passer på hvor man går. Spiterstulen-folka hadde fortalt meg at det er en dårlig ide å gå på kanten av toppen, fordi denne er et overheng av snø og is som kan finne på å falle ned fra tid til annen. 

Turen ned gikk raskt. Da jeg kom ned igjen i dalen skiftet jeg tilbake til joggesko og småløp ned til bilen.  Brukte 3:30 opp, inkl flere pauser, og i underkant av 2 timer ned. 

Galdhøpiggen

Noen ganger dukker det opp muligheter. Som for eksempel til å gå i fjellet. En hel lørdag og en hel søndag som kunne fylles med så mye fjell som mulig. Valget falt på Jotunheimen. Jeg har ikke gått i Jotunheimen før, så det var på høy tid med en inspeksjon. Så vidt jeg har skjønt, er det en del valgmuligheter. Like greit å starte på toppen, for så å jobbe seg nedover topplista. Dermed ble det Galdhøpiggen og Glittertind.

Jeg må starte med å spole litt tilbake. Kvelden før fjellturen satt jeg på fly. Med boka Born To Run på fanget. Jeg var skeptisk. Amerikaner med grandiose ideer som skaper en hype. Gjennom en bok som alle etterhvert har lest. Særlig som om den vil fenge meg. Men jeg ble litt fascinert. Innrømmer det. Det er et poeng at folk har løpt siden tidenes morgen, og at skotøyet i 99,9% av den tida må kunne omtales som relativt minimalistisk. Jeg kjøper ikke nødvendigvis at konspirasjonen om at demping egentlig en kommersiell bløff - konstruert for å ødelegge føttene til folk. Men jeg er tilbøyelig til å tro at det går an å løpe uten demping, støtte, pronasjonskontroll og full pakke. Jeg bestemte meg for å teste om prinsippet om minimalistiske sko også gjelder på fjelltur. De pensjonerte Saucony Kinarva TR-skoa mine, som var stua vekk og planlagt kasta, fikk bli med til fjells. 

Ok, med noen timer på øyet og lefsete gamle terrengsko i sekken kjørte jeg avgårde. Retning: Spiterstulen. 5-6 timer senere var jeg klar, med en alt for tung sekk og et i overkant bredt smil. Kunne fint klart meg noen døgn i fjellet med den oppakkinga, noen som er litt LOL på en kort og overtrafikkert turistrute som Spiterstulen - Galdhøpiggen. Desto bedre treningseffekt! Jeg beina på og gikk i endorfinrus hele veien. 

Bakkene opp fra Spiterstulen. For meg som har begrenset evne til å disponere krefter er det fint med turer hvor brorparten av høydemeterne tas i starten av turen.

Stigningen starter nesten med det samme. Det er en kort, litt bratt og veldig fin tur. 1300-1400 høydemeter fordelt på 6 km. Det fine med å gå alene er at man bestemmer tempo helt selv, hele tiden. Jeg tok tidlig en beslutning om relativt høyt tempo. På en solskinnslørdag midt i juli kryr det av folk. For min del er litt av greia med fjellet å være alene. Når det ikke er en option blir greia å klatre med melkesyre kilende i beina. 

Skovalget viste seg raskt å være en suksess. Deilig å være lett på foten, og å slippe de tunge klumpete fjellskolen som gir meg gnagsår på ankelen. Jeg kom etterhvert over på noenpartier med snø, men også her var de lette terreng(jogge)skoa fine. De tørker på et blunk. 

Turen går over to 2000-meters topper. Først Svellnose. Der var det fint. Bratt på sidene og fin utsikt. Tok noen bilder og en banan før jeg gikk videre til Keilhaus topp. Det er en av Norges høyeste topper, men er likevel bare en kort stopp på veien opp på Galdhøpiggen. Jeg ga den ikke en stopp engang. Hadde nemlig fått los på selve toppen. 

Utsikt fra Svellnose

 

Norges høyeste topp. Og trolig toppen med Norges største folketetthet. Utsikten var/er spektakulær. Ser utover sånn ca halve Norge (i realiteten visstnok 1/6, usikker på om Nord-Norge er iberegnet). Iallfall på en fin solskinnsdag som jeg hadde. 10 av 10 på wow-faktor. Hvilket forklarer folketettheten. For jeg må innrømme at det er rimelig Disney-land der oppe. Selve toppen er stor, men det er likevel vanskelig å finne et sted å sitte. Det er folk overalt. Og - det er en hytte som selger pølser og brus, samt t-skjorter, postkort og et  skriftlig "bevis" på at man har vært på toppen. Disney-land. 

Ingenting å utsette på utsikten

Sånn ser det egentlig ut på toppen. Folk som foretrekker naturopplevelser i ensomhet bør vurdere å legge turen til Galhøpiggen utenom juli.


Ned er alltid litt mindre kult enn opp. Men det var fint det også. Brukte overraskende lang tid ned. 2:25 opp, inkl pauser for fotoshoots, drikking og spising. 1:50 ned, med kun et par korte drikkepauser.

De lette skoa gjorde jobben og bidro til at det ble en tur med fin fart og flyt opp og ned fjellsidene. Hælen og kneet murra litt i dagene før turen, så det var fint å la leggene gjøre jobben. Lettsko-medaljen hadde imidlertid også en bakside, hvilket blir et tema i neste innlegg - omhandlende dag 2 og Glittertind. 

Halve Norge - sånn grovt regna.

Ferieløping

Ferieløping kan fort bli feil. Forrige (sommer)ferie fikk jeg knetrøbbel i det ferien starta og måtte droppe løping det meste av juli. Ellers er det problematisk at det er så satans varmt i ferieland, særlig for meg som trives best med temperaturer under ti pluss. Fravær av de faste rutinene kan også krølle til et ellers velfungerende løperegime.

Sommeren 2014 skulle bli sommeren jeg løp. Og det ble det. Neste 200 km på tre uker. Hah. 

Jeg løp igang feriemåneden med Fagervann opp. Kjente etter løpet at beina var sure og ønsket seg litt hvile. De hadde kanskje en forestilling om at ferien skulle gjelde for dem også. Det skulle den ikke. Løp en seig langtur dagen etter, før vi dro til fjellet. 

Fjellet innebar fem dager løping. En tur opp på en (liten) fjelltopp. (Et av årets beste turer, tror jeg. Blir veldig happy av fjelltopper). En rask 5km. En runde bakkeintervall, og to langturer på drøyt 2 mil hver, en på asfalt og en i terreng. 

Hjemme for å pakke om, og for å sanke noen flere km. En tredje 2 milstur på fem dager ga 100km totalt på en uke. Det skjer ikke så ofte. Dessuten var jeg usikker på hvor mye løping jeg ville få til i Syden, og det virka derfor som en god ide å hamstre opp noen km på forhånd. 

Så var det Syden da. Hete. Not my thing. Men jeg har øvd meg litt. Sitti ute i sola hjemme og slikt. Tvunget meg frem fra skyggene. Det var varmt i Syden. Tror jeg svetta et middels norsk skogstjern under løpeturene i løpet av uka, men jeg fikk løpt. En del på mølle i airconditiona rom, men også ute faktisk. Problemet med mye mølle er at det blir lite roligløping. Kan ikke løpe rolig på mølle - da risikerer jeg å kollapse av kjedsomhet. Men fartsøkter funker. Løp intervaller - 6 tusinger på angitt 15 km/t fart. Oppsiktsvekkende lav puls på den økta så jeg mistenker at det var noe galt med mølla. Men jeg ble passe sliten. Løp også 45/15-intervaller på samme fart, 40 stykker. På samme, muligens defekte, mølle. Så testa jeg en lett moderert Ingrid Kristiansen-økt. 3 km på 10,6 4 km på 13,6 og 3 km på 10,6 km/t. Etter denne siste økta var beina lite medgjørlige og det var på tide å løpe rolig. Ute. I heten. 

To ting som redder løping i Syden-hete for min del: Caps og et par solide slurker vann hver kilometer. Fikk løpt ca 10 km hver dag. Fornøyd. Svømte litt også, faktisk. Jeg kan egentlig ikke å svømme, men kaver man rundt på bryst med hodet høyt over vann lenge nok blir det faktisk noe treningsaktig ut av det. Svømte 2500 over et par dager og vurderte om jeg en dag skal lære meg å svømme på ordentlig. Og så deltok jeg på en organisert core-time på hotellet. Jeg er ikke så glad i sånne organiserte greier, men fant ut følgende: kjernemuskelaturen trener seg visst ikke av seg selv. Etter et år med nesten bare løping (minimalt med ski og styrke) var det så vidt jeg klarte å holde tritt med instruktøren. Her er det behov for skjerpings. 

Så dro jeg hjem og avslutta ferien med å løpe i stykker leggene mine på fjellet. Mer om det senere. Ferien oppsummert: Begrensa med struktur, kvantitet fremfor kvalitet, og tendenser til alternativ trening. Konklusjonen blir at jeg gjerne skulle hatt ferie hele året. Har vurdert å ta kontakt med noen skoprodusenter eller noe for å høre om de ikke kan sponse meg et år. Det er jo de middelmådige hobbymosjonistene som er by far de viktigste kundene deres, så det er vel bare rett og rimelig at de sponser noen av dem også.